 |
|
|
 |
|
Portugisiske pilegrimsveien
Fra Porto til Santiago 2010
Sommeren 2010 gikk jeg pilegrimsvandring fra Porto til Santiago, og etter som en ny vandringssommer nærmer seg, er det på tide med en liten stemningsrapport og noen gode råd til dere som måtte ha planer om å gå den portugisiske veien i år.
PORTO.
Porto en overopphetet julidag.
For et par dager siden krøp kvikksølvet opp mot 40 + på gradestokken, langt over normaltemperatur i julimåned. I dag stoppet det på 35 +, men luftfuktigheten gjorde det kvelende varmt. Heten var trykkende og jeg var tørr i munnen.
Under det majestetiske symbolet av Sandemann, ruvende over alle portvinshusene som lå på rekke og rad i bydelen Gaia, hadde jeg funnet en skyggefull plass. Herfra kunne jeg se at den gamle bydelen på den andre siden av elven Douro, var en vakker perle som med sine slitte brostensbelagte gater, skrådde nedover fra katedralen mot promenaden langs elvebredden. Siluetten av bydelen avtegnet seg malerisk mot himmelen. Broen over Douro, tegnet av den kjente arkitekten Gustav Eiffel på 1800-tallet, og som nærmest ser ut som et utsnitt av Eiffeltårnet i Paris, binder de to bydelene sammen med en majestetisk eleganse som bare Eiffel kunne mestre.
Sandemann
Sandemann
I bydelen Gaia ligger
alle de kjente portvinshusene, og entusiastiske guider står klare ved inngangene til å ta gjestene med på omvisning, fortelle om druesorter og smak, aroma og lagringstid, uten å røpe de innerste hemmeligheter, og avslutte det hele med prøvesmaking av ulike sorter.
En runde på et av portvinshusene er et "must" når man er i Porto.
Hotel Da Bolsa, som jeg hadde funnet på nett og lett meg frem til etter ankomst, var et koselig lite 3-stjernes hotel, beliggende i hjertet av den historiske bydelen, 5 minutter fra katedralen og bare en liten veistump fra det yrende folkelivet langs elven om kvelden.
Perfekt beliggenhet!
Jeg kunne så vidt skimte det på andre siden av elven fra her jeg nå satt.
Pilegrimspasset hadde jeg allerede vært og sikret meg i katedralen.
En liten båtrunde på Douro, elven som renner på tvers av landet gjennom kilometervis av terrasserte vinmarker i landets vakre vinlandskap Dourodalen, var det også blitt tid til.
Broen over Douro er tegnet på 1800 tallet av den kjente arkitekten Gustav Eiffel
Broen over Douro er tegnet på 1800 tallet av den kjente arkitekten Gustav Eiffel
Fra plassen under Sandemann lot jeg blikket gli nedover Douros utløp mot Atlanterhavet. Den lave solen fikk elven til å blinke mellom trebåter fullastet med portvinstønner.
"Barcos Rabelos", kalles de gamle flate trebåtene som fraktet vintønner fra vinmarkene i Dourodalen til lagerhusene i Gaia. Nå ligger de der og er selve symbolet på det Porto er mest kjent i dag, nemlig portvin!
De lå nærmest og vugget og laget skvulpelyder som bare forsterket siestaens langsomme tid. Jeg fulgte rytmen og bestilte et glass Port !
Så snudde jeg stolen mot elven og lot øynene hvile på flaten der vannet og lyset flyter sammen. Der hav og himmel speilet hverandre, og tiden liksom ble tidløs.
Jeg eide øyeblikket, men lot gladelig tiden renne forbi, mens jeg ventet på min lille Port.
Langsom tid er viktig tid !
Barcos Rabelos,- trebåtene som fraktet portvin
Barcos Rabelos,- trebåtene som fraktet portvin
Jeg var på vei til min egen langsomhet, og ønsket inderlig at det måtte bli det beste av det jeg søkte.
Snart la det seg et forsonende gyllent ettermiddagsslør over byen, og jeg bad om menyen.
I løpet av gårsdagen hadde aktivitetsnivået endret seg fra 5.gir til siestaens nullpunkt i løpet av et døgn. Tre dager skulle jeg være her og ta pulsen på den sjarmerende byen, før jeg skulle legge ut på vandring i romernes fotspor.
VIA ROMANA XIX
Pilegrimsveien fra Porto til Santiago følger "Via Romana XIX" nordover, og jeg følte en sitrende spenning ved tanken på hvilken historie som lå i den eldgamle veien, bygget av romerne, formet av tusenvis av føtter og som nå skulle ta imot mine føtter.
Å legge ut på langvandring fanger vår egen puls, tenker jeg, og bevegelsen som det eksistensielle Exodus, eller oppbruddet fra noe og reisen til noe bærer i seg dype ønsker om forandring hos mange.
Via Romana XIX. Pilegrimsveien fra Porto til Santiago
Via Romana XIX. Pilegrimsveien fra Porto til Santiago
ALLE VEIER FØRER TIL SANTIAGO
Noen beveger seg i grupper på pilegrimsveien til Roma eller Jerusalem, mens andre går alene til Santiago de Compostela. Vi tenner lys eller legger fra oss en stein som symbol på en byrde vi ikke lenger skal bære på videre gjennom livet,- et symbol på vår erkjennelse og vår dypeste bekreftelse.
Således inviteres pilegrimen til sitt eget oppbrudd, sin egen bevegelse, og ved målet vet vi at vi selv har båret eventyret frem.
Setningen "alle veier fører til Rom," dukket opp i mine tankeomgivelser, og inne i hodet romsterte tankene rundt på Europakartet.
I min verden, og i Det Hellige År 2010, passet det bedre med:
"Alle veier fører til Santiago!"
Veien hvor vi bindes sammen i felles hindringer, utfordringer og gleder frem til byen som har en nesten magisk tiltrekning på pilegrimer fra hele verden.
Jeg var klar til å legge ut på nok en vandring, og jeg regnet med at dagsetappene i år ikke ville være så lange som på tidligere vandringer. Flere ganger har jeg gått til Santiago, men aldri fra sør og nordover og aldri i julimåned.
I april/mai er temperaturen adskillig mer behagelig for en nordboer, men denne gangen skulle jeg være fremme til den store feiringen av St.Jakobsdag 25.juli i Santiago (se artikkel om Hellig År), hvilket betød at jeg måtte tåle varmen og fuktigheten i juli.
BOM CAMINHO !
BOM CAMINHO !
GJENNOM PORTUGAL OG SPANIA
Det var forventet at store mengder pilegrimer ville gå Caminoen fra Pyreneene til Santiago i år for å samles til den "globale bursdagsfeiringen" av den hellige apostlen Jakob, og kampen om sengene på herbergene kunne jeg lett forestille meg. Valget falt derfor på en rute som ikke er så kjent og ikke så mye omtalt, og jeg regnet ikke med at det ville være så mange pilegrimer på veien mellom Porto og Santiago, den såkalte:
Camino Portuguese.
240 km er avstanden mellom de to byer, og jeg bestemte meg for at dagsetappene skulle starte senest kl.06.00 om morgenen for å kunne legge det meste av dagens vandring bak meg, før skyggen av kroppen min ville skrumpe inn til en liten mørk flekk helt inne ved føttene, og temperaturen nærme seg ubehagelige høyder. Når solen stod i senit, ville det være for varmt å gå, selv med vidbremmet hatt og lett ryggsekk.
Lite ante jeg der jeg satt og ventet på min Bacalao,(som serveres her i ulike varianter med råvarer fra Norge), at jeg de første dagene skulle komme til å være den eneste pilegrimen på veien til Santiago.
At jeg skulle komme til nesten å drukne i spanske skoleklasser den siste delen av ruten, hadde jeg heller ikke regnet med.
Landskapet var vakkert gjennom Portugal
Landskapet var vakkert gjennom Portugal
Jeg har ikke for vane å finkjemme kartet og planlegge i detalj hvor langt jeg skal gå hver dag, sjekke hvor mange senger herberget har, stigning i terrenget, følge med på klokken..osv.
"Ich lass mich überraschen!" som tyskerne sier.
Verken kart, herbergeoversikt eller klokke har jeg med, tar en dag av gangen og tar utfordringene når de kommer. Er det ikke plass på herberget når jeg kommer frem, ja - så er det alltid plass på et kirkegulv.
Utfordringene som dukker opp som følge av dårlig planlegging, eller fordi jeg ofte gjør ting på impuls, ser jeg på som spennende, og overraskelsene som positive.
Slik er det alltid,- nesten.....
Dessuten tvinger det meg til å ta kontakt med folk i landsbyene underveis og spørre om forskjellige ting, noe som igjen fører til gode møter med lokalbefolkningen. De møtene som oppstår er ofte de minner som sitter igjen, når man velger å gå uten å forsikre morgendagen.
Detaljene fra de første tre dagene vil jeg helst legge bakerst, bortest og nederst i den skuffen som hukommelsen senere ikke har så lett tilgang til. Når jeg nå likevel tar det opp, er det for det første for å erkjenne at jeg fikk svi for at jeg ikke hadde forberedt meg, og for det andre, for at andre ikke skal gå i samme fella som jeg gjorde.
De to-tre første dagene går man på asfalt og balanserer på den hvite stripa.
De to-tre første dagene går man på asfalt og balanserer på den hvite stripa.
Det var langt fra sentrum til "ringveien", og selv etter enda en hel dag på vandring, gikk jeg fortsatt på asfalt. Etter to dager balanserende på den hvite stripa med trafikken susende forbi, var det ingen tvil om at dette var et foretak med livet som innsats hvert minutt av dagen.
Hadde ikke portugiserne vært så ufattelig nøye med å merke veien, ville jeg trodd at jeg hadde gått feil. Men hver gang jeg var i ferd med å miste motet, dukket det opp en nymalt gul pil som smilte til meg fra en lysstolpe. Og på en forunderlig måte ga den lille pila både glede og nytt mot, og ikke minst håp om bedre underlag rundt neste sving.
Jeg hadde valgt den portugisiske caminoen fordi jeg ville unngå å "gå i kø" på ruten fra Pyreneene, men etter som dager og timer gikk, var det ikke til å unngå at jeg speidet etter en og annen ryggsekk.
Hvor var alle pilegrimene?
Var jeg den eneste pilegrimen på veien fra Porto til Santiago?
Det skulle vise seg at jeg ikke var det, men sannsynligvis den eneste som ikke hadde lest advarsler om asfalt og trafikkfare ved å starte i Porto sentrum.
Først da jeg kom til Vilarinho, dukket det opp fire ungarere, og til tross for språkvansker, fikk jeg svar på noen av spørsmålene mine om pilegrimenes fravær. Mine kunnskaper på ungarsk begrenser seg til ord jeg kan telle på den ene hånda, men den gamle damen i firkløvret hadde en mormor som kom fra Slovakia, og kunne noe av det språket.
Mitt ordforråd på slovakisk er heller ikke noe jeg kan skryte voldsomt av, men med litt lagret kunnskap og noen krumspring over grammatikken, ispedd litt ekstra godvilje, klarte jeg å luke frem noen bortgjemte setninger og uttrykk, og ble både forstått og besvart.
Natten i Viarinho ble et mareritt i et lagerrom man kalte "gratis herberge" på en skole utenfor byen, og bråk fra ungdommer utenfor til langt på natt.
Men luften var mettet med frisk duft av lavendel, og krombladene på blomster langs veien foldet seg ut mot duggdråper fra nattens regn, da jeg tok avsted tidlig neste morgen.
Blomstene langs veien foldet seg ut mot lyset
Blomstene langs veien foldet seg ut mot lyset
"Man måtte ikke begynne å gå i Porto sentrum", sto det i alle guidebøker, "
men ta metro og buss nordover!"
Mange begynte ikke å gå før Barcelos, drøye 50 km nord for Porto.
Jeg tok optimistisk fatt på etappen til Barcelos, men først ennå en dag senere, etter Ponte de Lima dukket det opp en og annen pilegrim, som alle hadde tatt
Metro fra Porto Centro og ut til forstaden Maia!
Noen hadde også fulgt rådene om å ta buss ennå et stykke før de begynte å gå.
Det var altså årsaken!
Etter å ha sjekket inn på herberget i Rubiaes sent på ettermiddagen, samlet en liten gruppe pilegrimer seg i hagen med ost, vin og brød ut over kvelden. Samtalene var på en frekvens man sjeldent møter andre steder enn på Veien til Santiago!
Da var det igjen godt å være pilegrim!
Landskapet var vakkert gjennom hele Nord Portugal, maisplantene høyere enn den høyeste pilegrim og elven Minho rant stille under broen som skiller Portugal fra Spania.
Pilegrimene tiltok i antall etter grensepasseringen, og lattermilde skolebarn sprang lekent forbi med hver sin lille dagsekk. Hele klasser var på vei til Santiago, og hver klasse hadde egne T-skjorter med både føtter, piler og skjell i ulike varianter trykket på brystet.
Møtene med pilegrimer underveis ble igjen berikende og nye bekjentskaper ble stiftet. Ennå en gang fikk jeg oppleve en fin vandring og i tillegg en storslagen feirng av St.Jakobsdag i Santiago sammen med tusenvis av pilegrimer fra hele verden.
To Kongsbergjenter kom inn fra Via de la Plata og noen kom fra nord. Bente Berg kom med en gruppe, Eivind gjorde sin entre og undertegnede kom altså fra sør. Selvfølgelig ble det en samlet middag for nordmann på en utsøkt restaurant som Terje Engelhardtsen fra Det Spansk Norske Handelskammer hadde funnet i den gamle bydelen, og fyrverkeriet ved midnatt var ikke mindre enn "
breath-taking!"
Det var glede og smil i gamlebyen, selv om køen var usannsynlig lang for å komme frem til Pilegrimskontoret og få sitt "Compostela,"det synlige beviset for at man har gjennomført pilegimsveien. Mange ventet i 3-4 timer, og det er ingen overdrivelse å si at tålmodigheten var ekstra stor denne helgen.
Jeg må få legge til at det var litt stas å se at både det spanske kongeparet og den kjente forfatteren Paulo Coelho også var i byen og deltok i feiringen.
Ikke et øye var tørt og ikke en plass var tom i katedralen under messen, da det 50 kg tunge røkelseskaret "Butafumeiro" svingte over alteret fra gulv til tak, og det var dørgende stille sa spanskekongen leste sin bønn til pilegrimene.
Himmelen ble høyere, toleransegrensen videre og nye perspektiver kunne anes i erfaring og dybde.
Da var det godt å være pilegrim!
Rose Zavodny
Butafumeiroen ble taktfast håndtert av 8 prester under messen
Butafumeiroen ble taktfast håndtert av 8 prester under messen
|
|
 |
|
|
|