 |
|
|
 |
|
Artikkel til Hallingdølen 30.mars 2010.
Pilegrimsvandring fra Sinai til Sangefjell !
Søndag 2.sept. 2001 !
Den historiske dagen for hyttefolk og ålinger da alle planer var fullført og naturkatedralen endelig sto ferdig. Daværende biskop Sigurd Osberg kunne velsigne byggverket, som nærmest er en halvmåneformet steinmur med steinalter og himmelen som tak, Sangefjell Naturkatedral.
Vi hadde bygget stein for stein i et byggverk som skulle få den plassen i landskapet som den fortjente. Her ville kirkeveggene bli stående og ta imot oss til alle tider, i samsvar med Evighetens rutetabell, og minne oss om Jordens endelighet og Skapelsens uendelighet.
Prosjektet hadde det tatt mange år å fullføre og både svette og tårer var falt til jorden, fuktet steinrøysa og vannet marken der små fjellbjerker senere vokste opp. Alle ferier og helger gikk med på kirketomta, og på sensommeren 2001 var målet i sikte.
"Kirkeringen", - arbeidsgruppen bestående av hyttefolk på Sangefjell, hvor undertegnede var leder, tok seg av merking av stiene over snaufjellet og over myra fram til katedralen. Utallig timer gikk med til dette arbeidet, men jo mer vi jobbet, jo sterkere tilhørighet til pilegrimsstiene og katedralen.
Her skulle jeg i mange år også få gleden av å føre pilegrimsgrupper over fjellet fram til katedralen og være kirkevert ved de årlige gudstjeneste, Påskegudstjeneste skjærtorsdag og Pilegrimsgudstjeneste 2.søndag i august.
Jeg husker vi sto der i katedralen etter siste finpuss dagen før dagen, og med jordens visdom i cellene og utsikt i alle himmelretninger ble alle ord overflødige. Dette var stot og intet ord var stort nok!
Vel var stoltheten og gleden over at byggverket endelig var ferdig enorm, men veien til målet, den lange prosessen, den lange vandringen, tilhørigheten som vokste fram, er det som har satt dype spor. Pilegrimsspor!
Enda lengre vandring.
Påsken og enda en gudstjeneste nærmer seg og tanker omkring Sangefjell Naturkatedral og pilegrimsstiene, romsterer rundt i mine tankeomgivelser.
"Det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn.
Vi er skapt til å søke og vi er skapt til å gå.
Mot mål som vi kan ane, men ikke helt forstå.
Og stien må vi alle gå alene."
Ved et veiskille i livet inspirerte både pilegrimsstien over Sangefjell og visen til Erik Bye meg til å legge ut
på en enda lengre vandring.
Jeg tok ordene til Erik Bye på alvor, og la i vei på den 850km lange Caminoen, eller Jakobsveien fra Pyreneene til Santiago de Compostela i Nord Spania.
På den lange veien ville jeg våge å gå på oppdagelsesreise i min egen sjelshistories hemmeligheter, presse egne grenser og i 40 dager måtte jeg orke å være alene med bare Rose.
Underveis, med pilegrimsskjellet hengende på sekken, fikk jeg kjenne på både usikkerhet og frykt, smerte og savn, begrensninger og motvind, men også styrke og fellesskap, glede og belønninger.
Påskegudstjenesten samlet over 100 personer og vi måtte grave oss ned til benkene i den dype snøen
Jeg grep meg stadig i å tenke på hva tidenes mest bestydningsfulle pilegrimsvandring har betydd for historien.
Moses som førte tolvstammefolket ut av Egypt på en 40 år lang vandring tilbake til Det Lovende Land.
Jeg husket min egen vandring opp på toppen av "Gebel Muza", Mosesfjellet, dette mektige fjellet i den arabiske ørken, som holder på uuttømmelige temaer om vår historie. Fortsatt kunne jeg kjenne kraften det mystiske Afrika, og se for meg steintavlene med de 10 Bud, skrevet med Guds egen pekefinger, og som bare Moses kunne tolke.
En steintavle i lite format har fått plass i et av de små kapellen i steinmuren, Sinaikapellet.
Lange tradisjoner.
Det å være underveis til nye erkjennelser og nye mål, har lange tradisjoner.Tanken om å vandre til en helligdom, har funnet sted lenge før kristendommens begynnelse. Veien til et hellig sted og veien til oss selv, ligger i bunnen av alle verdens religioner, og opp gjennom historien vet vi at folk har brukt lange reiser for å bli kjent med sin egne åndelighet.
Søken etter det som er større enn oss selv, og det i oss selv som er større enn vi aner, har drevet oss ut på vandring.
Den kjente sveitsiske psykiater C.G.Jung hevdet at menneskeheten til alle tider over hele jordkloden har vært opptatt av åndelig søken og bli ett med det Gudommelige Selvet i oss selv. Dette urbildet, den gåtefulle lengsel som har ligget i menneskene som har gått foran oss, er den samme, uansett hvilken del av verden du kommer fra.
Men selv om fellestrekkene og bunnlinken er lik, er enhver reise unik, fordi det handler om en endring i våre liv på en reise ingen andre kan planlegge for oss. En reise hvor ingen guidebok kan rettlede oss. Du trenger ikke engang kart for å legge ut på langvandring, men du trenger mot.
- MOT til å ta de første skrittene og sette den beste foten
foran !
- MOT til å la noe dø og legges i jorden for at noe nytt
skal kunne vokse opp !
- MOT til å gå fysisk fremover, og erkjenne at du samtidig
går mentalt bakover.
Og går du bakover i tid, og innover, er sannheten at du
reiser fremover til begynnelsen.
Til nye oppdagelser.
Men du trenger MOT til å være alene.
Du trenger MOT til å være så stille at du kan høre din
indre stemme.
Cruz de Ferro.
På rutas høyeste punkt, Cruz de Ferro, har pilegrimer fra middelalderen og fam til denne dag, lagt fra seg en stein som symbol for den byrde de ikke lenger skal bære med seg videre i livet. Man tar ofte med en stein hjemmefra og legger på den 5-6 m høye varden med en diameter på det dobbelte, og legger ned på toppen av varden.
Høyden skulle også få mitt bidrag.
Under himmelvelvingen i den mektige Santiagokatedralen, selve kraftbildet på sjelens dypeste lengsel, sto pilegrimene tett sammen etter uker og måneder på vandring. I hånden holdt vi godt om vår Compostela, det synlige beviset for å ha nådd fram, og følt at himmelen ble høyere, toleransegrensen videre og nye perspektiver kunne anes i erfaring og dybde.
Det tunge røkelseskaret "Botafumeiro", svaiet i bue fra gulv til tak over pilegrimenes hoder, taktfast håndtert av 8 prester i en fullsatt katedral, og nærmest avkledde oss til sjelens innerste kammer.
Intet pilegrimsøye var tørt, og situasjonen hører til de ganger ord ikke strekker til for å beskrive situasjonen.
Vi hadde alle nådd målet og selv båret eventyret fram!
Sinai til Santiago.
det var her på Sangfjell interressen for pilegrimsveier og pilegrimsvandring startet og som skulle føre meg både till Sinai og Santiago.
Hva jeg har mottatt på Caminoen til Santiago, apostlen Jakobs by, kan intet menneske noen gang ta ifra meg.
Slikt ble det bok av.
"Fra Sinai til Santiago" fåes kjøp hos din bokhandler, på ulike nettsteder eller direkte fra forfatter.
Det er ingen guidebok med kilometer, etapper, gnagsår og herberger, og du finner ikke veien til Santiago ved å lese denne boken. Det er en historie i historien fra Sinai til Santiago med refleksjoner og erkjennelser, symboler og et nytt liv. Boken handler om en livsvandring og om å ta tak i eget liv, ta neste skritt uten å forsikre morgendagen.
Carpe Diem !!!
|
|
|